Kardinal Walter Brandmüller, 97, skriver i en tekst publisert av Sandro Magister 8. september om «synodalitet». Hovedpunkter:
- Ifølge den klassiske katolske forståelsen er en synode et møte mellom biskoper med det formål å utøve sitt lære- og sjelesorgsoppdrag i fellesskap.
- I 1965 opprettet Paul VI den såkalte biskopssynoden som et rådgivende organ for paven.
- Nylig opprettede organer som, i tillegg til biskoper, teller prester og lekfolk av begge kjønn blant sine medlemmer, kan ikke med rette kalles synoder.
- Kompetente lekfolk kan selvfølgelig betros en rådgivende rolle. Men der et slikt samarbeid praktiseres, bør man nøye unngå enhver misvisende bruk av begrepene «synode», «synodalitet» og lignende, og i stedet finne et begrep som på en adekvat måte uttrykker den faktiske situasjonen.
- Opprettelsen av slike organer springer ut fra et forsøk på å innføre sekulære strukturer og demokratiske prosedyrer i Kirkens liv.
- Det som foreslås innenfor den katolske sfæren, er en type synode inspirert av den protestantiske modellen, der medlemmene velges demokratisk blant pastorer og menn og kvinner med ulike yrkesbakgrunner og kulturelle kontekster, og hvor alle har like stor innflytelse.
- Luther selv formulerte disse ideene i sine polemiske skrifter fra 1520. Ved å kategorisk benekte at Jesus Kristus innstiftet sakramentet om prestevigselen, hevdet han at dåpen alene er tilstrekkelig for å gjøre en mann eller kvinne til prest, biskop og pave.
- Det er åpenbart at et slikt synodalt konsept er uforenlig med katolsk ekklesiologi.
AI-oversettelse